Forfatter: Øyvind

Tidligere denne uka ble prisen på strøm nær doblet på en dag. Ekspertene forklarte dette med lite vind og kaldt vær. Dette var første dagen i høst gradestokken krøp ned mot -5 C. Det var høytrykk over nordeuropa og lite vind.

Men vindkraft utgjorde 2,6% av el-produksjonen i 2018 iflg https://www.vindportalen.no/Vindportalen-informasjonssiden-om-vindkraft/Vindkraft/Vindkraft-i-Norge. Om vi legger til litt for utbygging i 2019 er likevel dette nær neglisjerbart i klassisk etterspørsel-tilbud teori for å forklare prisdannelsen. Særlig gjelder dette når man tar i betraktning at vannkraft, som utgjør 94% av kraftkapasiteten, har ca dobbelt så stor kapasitet som produksjon over ett år. Man har altså rikelig med kapasitet, det er bare å åpne krana litt mer.

Forklaringene på prishoppet framstår som grov svindel.

Det er først når man ser dette i sammenheng med kraftpolitikken i Europa dette kan forklares. Tyskland har mest installert vindkraft, mens danskene har høyest andel elektrisitet produsert av vind. Tyskerene bygger ned kjernekraften sin, og blir stadig med avhengig av vind. Frankrike har hatt opp mot 75% elektrisitet fra kjernekraft og er verdens største strømeksportør. De beveger seg mot 50% andel kjernekraft og er ikke i stand til å etterkomme International Energy Agencys ønske om at Frankrike tar ansvar for grunnlast i Europa.

Når vindmøllene stopper pga høytrykk i Europa blir det derfor kraftkrise. Vi har strømkabel til kontinentet og kan derfor spe på med vannkraft, som er enkel å regulere effektuttaket fra.

Dette illustrerer en rekke problemstillinger:

• Kraftselskapene i Norge er styrt av muligheten til å selge strøm til spotpris i et krisemarked. Stabil leveranse til norsk marked med forutsigbare priser er ikke prioritert.
• Fordi produksjonsselskap er drevet av bunnlinja er norske kunder betydningsløse og maktesløse i prisdannelsen.
• Myndighetene har skapt monopoler i energibransjen. Leverandører kan diktere timepriser uten at kundene kan substituere en nødvendig vare med alternativer. Forbudet mot fyring med fossilt brensel er en komponent i dette.
• Norsk energi-mix er ikke betydningsfullt, det er Europa som er avgjørende.
• Norge og Europa planlegger en betydlig utbygging av vindkraft. Norge kunne isolert sett løst grunnlast-problemet med vannkraft. Denne muligheten eksisterer ikke i Europa. Gasskraftverk kan løse noe av dette, men slipper ut karbondioksyd.

Europa gambler med været. Blir det vindstille en kald januardag kan vi i framtida ikke løse kraftbehovet. Det vil bli en massiv ubalanse i tilbud og etterspørsel, og de med best betalingsevne vil diktere pris.

Siste ukes hendelser er et alvorlig skudd for bauen for fornybar energi. Vi kan ikke gå for dette uten en tilstrekkelig kapasitet i på grunnlast. Det finnes ikke lagringsløsninger som kan tilfredsstille dette ut over noen få timer. Gass, olje og kull er banlyst av IPCC.

Jeg ser ingen annen løsning enn å bygge kjernekraft.

Debatten på NRK igår dreide seg om avvikling av oljevirksomheten. Jeg er enig i Hulda Holtvedt (Grøn Ungdom) sin karakteristikk av debatten som absurd. Deltakerene klarer ikke å ta inn over seg eller forholde seg til fakta og forutsetninger i saken. Det er rimelig sikkert at utvinning av fossilt brennstoff vil måtte reduseres kraftig, også i Norge. Det er naivt å tro at Norge, som har tjent seg søkkrike på olja, kan fortsette som nå, beholde sitt grønne ry og la andre løse klimakrisa.

Spørsmålet er ikke om, men hvordan avvikling skal skje. Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg sluttet seg til Norsk olje og gass som hevdet at etterspørsel styrte og Norge ville levere. Hva andre land gjør er ikke vår sak. Nå er dette FrPs holdning og ikke nødvendigvis regjeringens politikk. Konsekvensen kommer til å bli full krasj og subjektivt ansvar for at verden ikke nådde Paris-avtales mål.

To opplagte momenter som manglet i debatten var gassens rolle i samspill med vind og sol-kraft, samt mekanismer for å få til en «myk» avvikling.

Grøn Ungdoms ønske om å vedta sluttdato blir neppe myk, og er dessuten urealistisk politisk. Venstre vil slutte å lete og håper problemet da vil løse seg selv innen 2050. Ministerens holdning viser at man ikke kan forvente at politikerne bokstavelig talt løfter foten av gassen, verken her hjemme eller utenlands.

Da er det underlig at IMFs nylige forslag om å legge $75 avgift pr tonn CO₂ ikke ble tatt opp. Forskere har pekt på at avgifter som gjør fossilt brennstoff mindre konkurransekraftig er enkleste måte å få til en utfasing på. Norge og en rekke land har slik avgift. I USA er dette et viktig tema der 1/3 av kjernekraftverkene kan bli erstattet av gass pga bedre lønnsomhet. Men det trengs global enighet og felles nivå for å nå klimamålsettingene.

Det som virkelig kan tale for norsk gass er ustabiliteten i leveringskapasitet fra vind og sol. Man må sikre nok kraft når sola er borte og vinden har løyet. Derfor ble Frankrike, som er verdens største eksportør av elektrisitet pga sine mange kjernekraftverk, i 2010 oppfordret av International Energy Agency om å ta et strategisk ansvar for karbonfri grunnlast i EU. Men kjernekraftverk er vanskelige å endre effekten på hurtig nok. Med nytt brensel kan man redusere effekt til 1/3 på en halv time. Brensel som nærmer seg slutten av levetiden krever at man kjører på tilnærmet konstant last. Gasskraftverk kan endre last langt enklere. Vannkraft er forøvrig enda bedre egnet, men nok ekstrakapasitet er ikke tilgjengelig.

Denne problemstillingen blir bare viktigere jo mer vind og solkraft som bygges ut. Siden gass medfører utslipp av klimagasser bør bruken minimaliseres og prioriteres til å ta de svingningene som er for hurtige til at kjernekraftverkene kan respondere. Men nedbygging av kjernekraften, som mange land har vedtatt, medfører at man i økende grad må bruke gass for å ta større andeler av grunnlasten. Dette øker utslippene og er dårlig klimapolitikk, men Norge tjener penger på det.

IMF foreslår $75 CO₂-avgift pr tonn. Dette vil gjøre fornybar energi konkurransekraftig i forhold til fossile energikilder, og dermed sikre en overgang til klimanøytrale løsninger. I Norge har vil allerede 500 kr i avgift, så forslaget er ikke dramatisk for oss.

Men vi burde jo fulgt opp på metan, som har ca 80 ganger kraftigere drivhuseffekt (84-87 over 20 år, 28-36 over 100 år, ref https://www.epa.gov/ghgemissions/understanding-global-warming-potentials#Learn%20why ). Matproduksjon og forbruk står for en betydelig andel av hver enkelts klimaavtrykk, og kjøtt fra drøvtyggere bidrar med en stor del av dette. Hver ku slipper ut ca 1/4kg metan i døgnet, litt avhengig av for. Gras gir mer metan enn kraftfor. Vanlig slaktealder er 1,5 år. Da har kua sluppet ut 137 kg metan, men dette tilsvarer 80 ganger så mye CO₂. Dette burde da medføre $822 i skatt på kua for å gi samme «drivhus»-pris på metan, eller ca 20kr pr kg storfekjøtt.

Forurenser skal som kjent betale er regjeringens mantra. Men isteden subsidieres kjøttproduksjon. Jeg finner ca 4000 kr pr ku i året i jordbruksoppgjøret, men i en artikkel i Dagbladet hevder Robert Eriksson at entrecôten subsidieres med 70 kroner kiloet. Han har skiftet jobb fra arbeidsminister til å styre Sjømatbedriftenes organisasjon, og vil fjerne subsidiene. Standpunktet faller ikke i god jord blant hans tidligere kollegaer, politikerne. Til og med MDG blir tradisjonelle og prioriterer næring og matsikkerhet. De vil til alt overmål ha mer bruk av beitemark og mindre kraftfor, som vil medføre mer metanutslipp pr ku.

Politikerne oppfordrer oss til å spise mindre storfekjøtt av hensyn til miljøet, men de gjør ingen ting for å bidra til dette. Snarere tvert imot. Symptomatisk for deres evne til krisehåndtering?